Veien hjemover og fremover.

Nå er alle intervjuene våre gjennomført og vi er på vei hjem igjen. Vi ankom Kathmandu i går kveld, etter en god del forsinkelser og forvirring rundt fly og hotel. Vi fikk til slutt installert oss på et relativt flott hotell, som bl. a. skryter av å ha vært vertskap for både Dronning Elisabeth og Prinsesse Diana.

Dette er Maya, som jobber som sjåfør for FN i Kathmandu. Hun er en av 8 kvinnelige sjåfører i FN. Hun plukket oss opp på flyplassen i Kathmandu begge gangene vi har landet her. Hun har jobbet som sjåfør i 5 år, og er godt kjent blant de andre sjåførene som venter på kunder utenfor ankomstbygget på flyplassen.

Vi har intervjuet totalt 183 personer fordelt på 38 familier. Kvoten som skal velges ut er på 150 personer, så det er ikke alle som vil få innvilget opphold i Norge. Det er stortinget som bestemmer hvor mange som skal tas ut og fra hvilke land. I tillegg har de bestemt at det skal være en kvinneandel på minst 60% blant overføringsflyktningene som tas ut på denne måten. Når vi kommer hjem til Norge er det UDI som invilger oppholdstillatelser og setter sammen kvoten slik at måltallene nås. Du kan lese mer om dette her.

UNHCR skal få beskjed om hvem som har fått opphold innen to uker etter hjemkomst. Deretter setter IOM i gang med å organisere "coltural orientation" for de som skal reise. Det er et fire dagers kurs der flyktningene får en grunnleggende informasjon om Norge og hva de kan vente seg når de kommer. Dette kulturorienterings-programmet er finansiert av IMDi. IOM bruker nepalesisk-talende nordmenn som lærere i dette programmet, og de vil antagelig reise ned hit i desember. Norge er det eneste landet som gjør det på denne måten. De andre landene bruker lokalt ansatte. Mer info om kulturorienteringsprogrammet finner du her.

Mens dette pågår vil IMDi gå i gang med å kontakte kommuner i Norge som er aktuelle å spørre om å bosette dem. Noen av dem vi har intervjuet har slektninger i Norge fra før, og vi vil prøve å ta hensyn til dette så langt det lar seg gjøre. Når avtale med en kommune er inngått vil vi sende beskjed til UNHCR og IOM fortløpende om når de kan komme til Norge. IOM ordner så med utreisevisum, reisedokumenter og flybilletter. Vi forventer at de første begynner å ankomme Norge fra 15. januar 2012.

Nå skal vi i IMDi og UDI ha et frokostmøte for å avslutte noen løse tråder, før vi skal prøve å få sett litt av hva Kathmandu har å by på mens vi venter på flyet vårt i kveld.  I kveld reiser vi hjem via samme rute som vi kom, først til Doha i Qatar (der vi får 6 timer ventetid) så til Oslo og til slutt til Trondheim for min del.

Amerikanarane kjem!

De siste to dagene har vi fått selskap av det amerikanske teamet som har kommet for å intervjue flyktninger. De har en litt annen skala over sitt engasjement her.  46.000 flyktninger har allerede reist herfra til USA siden gjenbosettingen startet i 2007. UNHCR har i tillegg presentert over 17.000 personer som USA nå skal intervjue.

Amerikanerne er her med et team på 10 personer, og har et eget bygg for seg selv her inne på området. Vanligvis er de her ca 6 uker av gangen for å intervjue. Den norske kvoten som vi nå skal ta ut er på 150 personer, mens USA har som mål å bosette ca 800 hver måned.

Befolkningen i leirene her er blitt omtrent halvert siden 2007, fra ca 108.000 til ca 59.000. UNHCR forventer en ytterligere halvering de neste to årene, til ca 35.000 i 2014.

Venteområde for flyktningene som skal intervjues.
Opp trappa til venstre hvis du skal til Norge, og inn til høyre hvis du skal til USA.

Våre egne intervjuer har gått veldig bra frem til nå, men de siste dagene har vi også møtt på noen utfordringer. Noen familier har ikke møtt opp til intervju, og har trukket saken sin om gjenbosetting. Det har gjort at tidsplanen for våre intervjuer har blitt mer kaotisk og presset. Noen av familiene kom seint fordi barna hadde eksamen på skolen, og noen må dra tidlig for å komme hjem til leiren før det blir mørkt. Men vi fikk til slutt løst det, og alle intervjuene gikk i boks.

UNHCR sier at det fortsatt er en del som er usikre på om de ønsker gjenbosetting og at når de først melder interesse for gjenbosetting så er det oftest et meget veloverveid valg.

Likevel er en del fortsatt usikre. I følge UNHCR er de viktigste grunnene til at folk venter med å melde interesse for gjenbosetting at de er usikre på hva som venter dem. De vil gjerne høre fra noen som allerede har reist hvordan ting er i det nye landet.

Den nest vanligste grunnen til at folk venter er i følge UNHCR at de har uoppgjort gjeld som de ikke vil reise fra. En del har tatt opp lån fra det lokale næringslivet for å bygge ut eller reparere hyttene sine. De sier at de ønsker å gjøre opp gjelda si før de eventuelt ønsker gjenbosetting.

Tolking i FN-tlig sektor.

I dag har vi hatt en ny dag med intervjuer. Vi startet dagen med en liten briefing for alle flyktningene om hva som skulle skje den dagen. Jeg startet med å introdusere meg selv på nepali, til stor begeistring fra de fremmøtte, men gikk over til å bruke tolk etterhvert.

Tolkene her er veldig flinke. Vi har fått fem tolker til rådighet hele tiden, slik at vi kan ha en fast tolk til hver av oss mens vi intervuer. Det er veldig greit og gir oss mulighet til å få til en ekstra god dynamikk med tolken etterhvert. Det gjør det også mye enklere å legge intervjukabalen for hver dag når vi slipper å tenke på hvem som har hvilken tolk tilgjengelig.

Utfordringen for oss og tolkene er å være like skjerpet i alle intervjuene. Det er fort gjort å bli litt lei av å spørre om og høre om de samme tingene så mange ganger.

De som tolker for oss er lokalt ansatte i UNHCR. De har mye erfaring fra tolking til andre lands uttakskommisjoner og til UNHCR sine pre-screening-intervjuer. Til vanlig jobber de med å kartlegge og gjøre klar saker som skal presenteres for uttakslandene som kommer hit. De er ofte ute i leirene og intervjuer folk selv, og jobber ellers på kontoret her i FN-området.

Her kan du høre to av tolkene presentere seg selv (etter litt overtalelse fra regisøren):

Gehanath Chapagain

Resettlement Assistant

UNHCR, Damak

Saurabhi Adhikari

Durable Solutions Caseworker

UNHCR, Damak

Lange dager for barna.

Det kan bli ganske intenst med flere intervjuer etterhverandre, men familier på 7 som snakker i munnen på hverandre mens viften i taket durer og bråker og ungene blir rastløse. Men er man forberedt og gjør noen grep for å aktivisere barna kan det betale seg på flere enn en måte.

For det første kan det være en fin måte og bryte isen og skape en trygg og tillitsfull stemning i intervjuet. Det er mange som kan virke litt preget av stundens alvor, og å fokusere litt på barna kan være en bra måte å løse litt opp.

I tillegg kan det være en fin anledning til å observere hvordan foreldre og barn interagerer med hverandre. Det kan være med å bidra til helhetsintrykket av familien.

Men ikke minst kan det betale seg i form av slike koselige belønninger:

Intervjudag.

I dag tidlig kom flyktningene som skulle intervjues med busser, og ventet i et venteområde der de kunne slappe av i skyggen og se på en (tydeligvis morsom) film. Etter en kort sikkerhetsbriefing fra FN’s danske sikkerhetssjef i Nepal, begynte vi med vår briefing til flyktningene ca kl. 08:30.

 Alle flyktningene som skal intervjues av Norge skal gjennom to intervju; ett med UDI som fokuserer på identitet og beskyttelsesbehov og ett med IMDi som fokuserer på språkkunnskaper, utdanning og arbeidserfaring. I tillegg er vi i IMDi opptatt av å finne ut om de vil ha behov for spesielle tjenester ”ut over det vanlige” når de skal bosettes i kommunene i Norge, for eksempel i forhold til helse.

Informasjonsplakat om helsefordelene ved  amming.

IOM driver klinikker i Damak som sjekker og ev. behandler alle for tuberkulose når de tas inn i gjenbosettingsprogrammet. Hvis det blir påvist tuberkulose blir gjenbosettingsprosessen satt på vent inntil de har gjennomgått behandling og er klarert. En del av flyktningene her har diverse problemer når det gjelder hørsel og syn. UNHCR og IOM har ingen forklaring på hvorfor det er slik. Spekulasjoner går ut på at det kan ha med feilmedisinering, arvelighet eller ernæring å gjøre, men ingen vet helt sikkert.

UNHCR har et veldig bra opplegg for å avdekke eventuelle bekymringsforhold, og å følge opp og behandle dette før de presenteres for gjenbosettingslandet. Vi fikk en gjennomgang av hvilke prosedyrer som gjennomgås, og jeg må si at jeg er imponert og veldig trygg på at de som presenteres for oss ikke har noen ”skjult” problematikk som ikke er blitt tatt hånd om.

Noen eksempler: Rusmisbruk diskvalifiserer automatisk fra å delta i gjenbosettingsprogrammet. Alkoholisme kan likevel tas inn igjen i gjenbosettingsprogrammet dersom man gjennomgår en avrusning og har minst ett år uten tilbakefall. Tilsvarende opplegg gjelder for saker med såkalt ”Sexual or Gender Based Violence” eller SGBV. Når slike saker blir rapportert blir alle etterforsket av UNHCR og IOM i leiren, ved å gjennomføre intervjuer og ”taktisk” etterforsking med naboer.  Etter å ha sett leirens boforhold kan jeg skrive under på at det vil være meget sannsynlig at noen har hørt eller sett noe. Dersom anklagene viser seg å ikke ha substans eller koker ned til en krangel blir det notert som kategori 1. Kategori 2 er saker der det viser seg at slag har falt mellom partene og disse blir tatt ut av gjenbosettingsprogrammet inntil de har gjennomgått samtaleterapi. Kategori 3, som er mer alvorlige overgrep diskvalifiserer automatisk fra gjenbosettingsprogrammet.

På besøk i flyktningleir.

I dag hadde vi et veldig interessant besøk i en av flyktningleirene i Beldangi. Det var egentlig tre leire her, men etter at gjenbosettingsprogrammet startet har befolkningen i disse leirene blitt halvert, og er blitt mer eller mindre slått sammen til en leir. Det bor ca 30.000 flyktninger i Beldangi nå, og UNHCR regner med at all aktiviteten deres vil være avviklet her innen 2015. Det er 8 land som har gjenbosatt Bhutanesere herfra; Australia, Canada, Danmark, Nederland, New Zeland, Norge Storbritannia og USA.

Da vi kom til leiren i morres hadde UNHCR samlet en fokusgruppe som vi skulle snakke litt med. Det var ca 60-70 personer av stort og smått som hadde samlet seg for å snakke med oss. Noen av dem var folk vi senere skal intervjue, men det var også folk som enda ikke var sikre på om de ønsket gjenbosetting i et annet land. Vi informerte kort og generelt om hvem vi var og hvorfor vi var der, og de stilte noen spørsmål om hva de kunne forvente seg i Norge. Mange av de vi skal intervjue har allerede slektninger i Norge og noen hadde hørt endel fra dem om livet i Norge.

Etterpå fikk vi en liten omvisning i leirområdet og fikk se litt hvordan de levde. Husene deres er av beskjeden standard, men meget velholdt og ryddige. De består av et jordgulv og en "grunnmur" av mur som de har bygget vegger av bambus på. UNHCR skaffer materialer til grunnmuren og bambus til vegger, men de bygger og vedlikeholder husene selv. Takene er flettet stråtak. Vegger og tak må byttes ut omtrent hvert 3-4 år. Det er ikke elektrisitet i leirene, men det er lagt vann inn til pumpestasjoner, slik at det ikke er så langt å gå for å hente vann.

Husene står veldig tett og det har flere ganger brutt ut brann i leirene. Blandt annet på grunn av dette forsøker man å begrense bruken av ild. Derfor har man en ganske spesiell måte å lage mat på. De koker rett og slett mat i en diger parabolantenne!

"Parabolen" reflekterer sollyset og sentrerer solvarmen i midten der man setter kjelen oppå en rist. Hele anretningen kan justeres slik at den til enhver tid fanger opp sollyset og kjelen står vannrett. To hushold deler en parabol og koker opp nok ris og grønnsaker til at det varer til neste gang de får parabolen. De sier det tar omtrent 20 minutter å koke ris på denne måten. Dette reduserer behovet for åpen ild og dermed også brannfaren betydelig. Flyktningene får utdelt rasjoner av UNHCR og lager maten sin selv i hyttene sine.                            

Mange menn fra leirene har strø- jobber utenfor leirene til daglig. De er oftest involvert i manuelt arbeid i byggebransjen eller i jordbruk. Noen dyrker også bittelitt grønnsaker til eget bruk hvis de har en hageflekk utenfor hytta si. Det finnes også enkelte hageflekker som dyrkes i kollektiv av flere hushold.

Det drives også enkelte programmer spesielt rettet mot kvinner der de kan drive med tradisjonelt håndtverk, både med tanke på eget bruk, men også til salg på markeder i utkanten av leirene. UNHCR forteller at det er en betydelig økonomisk aktivitet i lokalsamfunnet som er knuttet til leirenes eksistens. Det er blant annet dukket opp en hel rekke internettilbydere og pengeoverføringsagenter som flyktningene benytter seg av for å holde kontakt med slektninger som har blitt gjenbosatt.

Jeg telte 7 "Western Union"-agenter bare i dette bildet. Western Union er en av de mest kjente agentene for pengeoverføring fra utlandet. Det utgjør en betydelig del av lokalsamfunnets økonomi.

Lang vei til jobben...

Vi er endeling fremme i Damak og installert på IOM sitt "guest house."

Her skal vi bo og jobbe de neste 6 dagene. IOM og UNHCR ligger inngjerdet i et stort kvartal, og har også en helseklinikk og et hostel for flyktniger rett over gata.

UNHCR og IOM har til sammen ca 400 ansatte her i Damak og i leirene. Av disse er 40 såkalte "internationals," som vil si utlendinger som er utstasjonert her i Nepal. Resten er lokale nepalesere.

Vi har nå fått oss litt mat i kantina her, og er rimelig klare for en hvil etter ca 30 timer på reise. God natt!

Klar for Nepal!

Kofferten er nesten pakket. I hvertfall har jeg funnet den frem. PC, kamera, telefon og alt som trengs av ledninger og ladere er i alle fall på plass. Det viktigste først.

Det blir et hektisk program, med mye jobbing og lange dager, men jeg gleder meg.

Turen går fra Oslo, via Doha i Qatar og til Kathmandu. Derfra skal vi fly med et lite innenlands flyselskap som heter "Buddha Air" til Bahadrapur i helt sør-øst i Nepal. Der blir vi hentet av UNHCR og kjørt med bil ca halvannen time tilbyen Damak der vi skal bo og jobbe under oppholdet.

Flyktningene vi skal intervjue kommer fra Bhutan, og mange av dem har bodd i flyktningleirene i Nepal helt siden begynnelsen av 90-tallet. Situasjonen i Sør-Bhutan på denne tida førte til mange mennesker av etnisk nepalsk bakgrunn ble fratatt sine statsborgerskap og flyktet ut av landet. På grunn av nære relasjoner mellom Bhutan og India fikk de heller ikke oppholde seg i India, og derfor ble flyktningeleirene opprettet i Nepal.

Det ble opprettet flere leire etterhvert som flere flyktninger kom utover 90-tallet, og i dag er de fordelt på 7 leire. Vi skal besøke en av leirene i Beldangi på søndag.