Veien hjemover og fremover.

Nå er alle intervjuene våre gjennomført og vi er på vei hjem igjen. Vi ankom Kathmandu i går kveld, etter en god del forsinkelser og forvirring rundt fly og hotel. Vi fikk til slutt installert oss på et relativt flott hotell, som bl. a. skryter av å ha vært vertskap for både Dronning Elisabeth og Prinsesse Diana.

Dette er Maya, som jobber som sjåfør for FN i Kathmandu. Hun er en av 8 kvinnelige sjåfører i FN. Hun plukket oss opp på flyplassen i Kathmandu begge gangene vi har landet her. Hun har jobbet som sjåfør i 5 år, og er godt kjent blant de andre sjåførene som venter på kunder utenfor ankomstbygget på flyplassen.

Vi har intervjuet totalt 183 personer fordelt på 38 familier. Kvoten som skal velges ut er på 150 personer, så det er ikke alle som vil få innvilget opphold i Norge. Det er stortinget som bestemmer hvor mange som skal tas ut og fra hvilke land. I tillegg har de bestemt at det skal være en kvinneandel på minst 60% blant overføringsflyktningene som tas ut på denne måten. Når vi kommer hjem til Norge er det UDI som invilger oppholdstillatelser og setter sammen kvoten slik at måltallene nås. Du kan lese mer om dette her.

UNHCR skal få beskjed om hvem som har fått opphold innen to uker etter hjemkomst. Deretter setter IOM i gang med å organisere "coltural orientation" for de som skal reise. Det er et fire dagers kurs der flyktningene får en grunnleggende informasjon om Norge og hva de kan vente seg når de kommer. Dette kulturorienterings-programmet er finansiert av IMDi. IOM bruker nepalesisk-talende nordmenn som lærere i dette programmet, og de vil antagelig reise ned hit i desember. Norge er det eneste landet som gjør det på denne måten. De andre landene bruker lokalt ansatte. Mer info om kulturorienteringsprogrammet finner du her.

Mens dette pågår vil IMDi gå i gang med å kontakte kommuner i Norge som er aktuelle å spørre om å bosette dem. Noen av dem vi har intervjuet har slektninger i Norge fra før, og vi vil prøve å ta hensyn til dette så langt det lar seg gjøre. Når avtale med en kommune er inngått vil vi sende beskjed til UNHCR og IOM fortløpende om når de kan komme til Norge. IOM ordner så med utreisevisum, reisedokumenter og flybilletter. Vi forventer at de første begynner å ankomme Norge fra 15. januar 2012.

Nå skal vi i IMDi og UDI ha et frokostmøte for å avslutte noen løse tråder, før vi skal prøve å få sett litt av hva Kathmandu har å by på mens vi venter på flyet vårt i kveld.  I kveld reiser vi hjem via samme rute som vi kom, først til Doha i Qatar (der vi får 6 timer ventetid) så til Oslo og til slutt til Trondheim for min del.

Amerikanarane kjem!

De siste to dagene har vi fått selskap av det amerikanske teamet som har kommet for å intervjue flyktninger. De har en litt annen skala over sitt engasjement her.  46.000 flyktninger har allerede reist herfra til USA siden gjenbosettingen startet i 2007. UNHCR har i tillegg presentert over 17.000 personer som USA nå skal intervjue.

Amerikanerne er her med et team på 10 personer, og har et eget bygg for seg selv her inne på området. Vanligvis er de her ca 6 uker av gangen for å intervjue. Den norske kvoten som vi nå skal ta ut er på 150 personer, mens USA har som mål å bosette ca 800 hver måned.

Befolkningen i leirene her er blitt omtrent halvert siden 2007, fra ca 108.000 til ca 59.000. UNHCR forventer en ytterligere halvering de neste to årene, til ca 35.000 i 2014.

Venteområde for flyktningene som skal intervjues.
Opp trappa til venstre hvis du skal til Norge, og inn til høyre hvis du skal til USA.

Våre egne intervjuer har gått veldig bra frem til nå, men de siste dagene har vi også møtt på noen utfordringer. Noen familier har ikke møtt opp til intervju, og har trukket saken sin om gjenbosetting. Det har gjort at tidsplanen for våre intervjuer har blitt mer kaotisk og presset. Noen av familiene kom seint fordi barna hadde eksamen på skolen, og noen må dra tidlig for å komme hjem til leiren før det blir mørkt. Men vi fikk til slutt løst det, og alle intervjuene gikk i boks.

UNHCR sier at det fortsatt er en del som er usikre på om de ønsker gjenbosetting og at når de først melder interesse for gjenbosetting så er det oftest et meget veloverveid valg.

Likevel er en del fortsatt usikre. I følge UNHCR er de viktigste grunnene til at folk venter med å melde interesse for gjenbosetting at de er usikre på hva som venter dem. De vil gjerne høre fra noen som allerede har reist hvordan ting er i det nye landet.

Den nest vanligste grunnen til at folk venter er i følge UNHCR at de har uoppgjort gjeld som de ikke vil reise fra. En del har tatt opp lån fra det lokale næringslivet for å bygge ut eller reparere hyttene sine. De sier at de ønsker å gjøre opp gjelda si før de eventuelt ønsker gjenbosetting.

Tolking i FN-tlig sektor.

I dag har vi hatt en ny dag med intervjuer. Vi startet dagen med en liten briefing for alle flyktningene om hva som skulle skje den dagen. Jeg startet med å introdusere meg selv på nepali, til stor begeistring fra de fremmøtte, men gikk over til å bruke tolk etterhvert.

Tolkene her er veldig flinke. Vi har fått fem tolker til rådighet hele tiden, slik at vi kan ha en fast tolk til hver av oss mens vi intervuer. Det er veldig greit og gir oss mulighet til å få til en ekstra god dynamikk med tolken etterhvert. Det gjør det også mye enklere å legge intervjukabalen for hver dag når vi slipper å tenke på hvem som har hvilken tolk tilgjengelig.

Utfordringen for oss og tolkene er å være like skjerpet i alle intervjuene. Det er fort gjort å bli litt lei av å spørre om og høre om de samme tingene så mange ganger.

De som tolker for oss er lokalt ansatte i UNHCR. De har mye erfaring fra tolking til andre lands uttakskommisjoner og til UNHCR sine pre-screening-intervjuer. Til vanlig jobber de med å kartlegge og gjøre klar saker som skal presenteres for uttakslandene som kommer hit. De er ofte ute i leirene og intervjuer folk selv, og jobber ellers på kontoret her i FN-området.

Her kan du høre to av tolkene presentere seg selv (etter litt overtalelse fra regisøren):

Gehanath Chapagain

Resettlement Assistant

UNHCR, Damak

Saurabhi Adhikari

Durable Solutions Caseworker

UNHCR, Damak

Lange dager for barna.

Det kan bli ganske intenst med flere intervjuer etterhverandre, men familier på 7 som snakker i munnen på hverandre mens viften i taket durer og bråker og ungene blir rastløse. Men er man forberedt og gjør noen grep for å aktivisere barna kan det betale seg på flere enn en måte.

For det første kan det være en fin måte og bryte isen og skape en trygg og tillitsfull stemning i intervjuet. Det er mange som kan virke litt preget av stundens alvor, og å fokusere litt på barna kan være en bra måte å løse litt opp.

I tillegg kan det være en fin anledning til å observere hvordan foreldre og barn interagerer med hverandre. Det kan være med å bidra til helhetsintrykket av familien.

Men ikke minst kan det betale seg i form av slike koselige belønninger: